FOLKETRÅKK-VEILEDEREN gir informasjon om medvirkning i planprosesser etter plan- og bygningsloven og hvilke verktøy som er aktuelle å bruke i de ulike fasene av en plan. Veilederen er også en oversikt over ulike metoder som kan brukes, avhengig av om det er behov for samarbeid, dialog, innhenting av informasjon eller å tilgjengeliggjøre informasjon.
Sideoversikt:
(klikk på bildet for full størrelse)
Medvirkning er enkeltpersoners og gruppers rett til å kunne delta i og påvirke offentlige utrednings- og beslutningsprosesser. Medvirkning betyr at de som berøres eller har interesser i et planarbeid, får delta og blir involvert i løpet av planprosessen. Medvirkning innebærer at de som medvirker får anledning til å formidle sin kunnskap og sine synspunkter, og at disse blir vurdert av de som gjennomfører planprosessen.
Medvirkning innebærer ikke nødvendigvis at de som deltar får gjennomslag for sine synspunkter, men deres innspill skal vurderes på en seriøs måte. Dersom innspill ikke kan tas hensyn til, bør dette begrunnes.
Medvirkning foregår på mange områder i samfunnet. Denne veilederen omfatter prosesser etter plan- og bygningsloven.
Hovedmålet for planleggingen er å utvikle et samfunn som ivaretar viktige fellesverdier og gode levevilkår for alle grupper – innenfor bærekraftige rammer. Det er fem viktige grunner til å legge vekt på medvirkning:
- Det gir et bedre kunnskaps- og beslutningsgrunnlag for å finne gode løsninger.
- Det skaper forståelse for hva planleggingen skal føre til og hvilke verdier den skal skape.
- Det fremmer kreativitet og engasjement og kan være en arena for demokratisk deltakelse i et lokalsamfunn.
- Det bidrar til at ønsker og behov i befolkningen kan tas hensyn til i utforming av løsninger.
- Det er et krav i plan- og bygningsloven.
Innbyggermedvirkning i kommunale planprosesser er også med på å styrke lokaldemokratiet og fremme åpenhet i planarbeidet. Hvis planene har god forankring i befolkningen, vil det forenkle gjennomføringen og bidra til et bedre sluttresultat.
Den informasjonen som kommer frem i medvirkningsprosesser i ett område, bør stilles til rådighet for andre som planlegger tiltak som kan berøre de de samme menneskene. Dette kan blant annet motvirke «medvirkningstretthet». I påvente av gode og tilgjengelige databaser for dette, bør kommunene se hvordan deling av brukerinnsikt og kunnskap fra befolkningen kan tilgjengeliggjøres i eksisterende systemer (innsynsløsninger o.l).
Medvirkning skjer gjennom kontakt mellom de som utarbeider planer og de som blir berørt eller har interesser knyttet til planarbeidet. Medvirkningen kan gjennomføres på mange måter; fra samarbeid om å innhente informasjon, utarbeide løsninger og vurdere konsekvenser, til å gjøre informasjon tilgjengelig. Veilederen inneholder metoder for medvirkning på fire nivåer:
- Samarbeid – de som utarbeider planene og de som medvirker jobber sammen.
- Dialog – aktiv og direkte utveksling av informasjon og synspunkter underveis i prosessen.
- Innhenting av informasjon – informasjon og synspunkter fra de berørte og interessentene samles inn av de som planlegger.
- Tilgjengeliggjøring av informasjon – informasjon om hva som skal planlegges, mulige løsninger og konsekvenser formidles til de berørte og andre med interesser i planarbeidet.
Det er ingen formelle krav til kompetanse for å gjennomføre medvirkning, men mange av metodene som er beskrevet i denne veilederen krever kunnskap og erfaring for å bli vellykket. Kompetanse og erfaring gjør at resultatene fra medvirkningsprosessene blir bedre, både for de som planlegger og for de som deltar. Særlig i komplekse og/eller konfliktfylte planprosesser bør det benyttes fagfolk med medvirkningserfaring. Det finnes en rekke kompetente fagmiljøer som leverer denne type tjenester i markedet i dag.
For de som medvirker er det viktig å vite hva rammene for medvirkningen er, hva er det relevant å gi innspill til og hva er allerede fastlagt eller besluttet. Hvem som inviteres til å medvirke og hvordan medvirkningen foregår, må ses i forhold til hva planen omfatter og hvor store endringer den fører til. Skreddersydde metoder og verktøy for den enkelte prosessen – på et riktig nivå og med de rette aktørene – er avgjørende for at innbyggerne skal oppleve det som engasjerende, relevant og nyttig å involveres i planprosessen.
Medvirkningen skal både tilfredsstille de berørte og interessentenes rett til å medvirke, samtidig som det skal gi innspill til en konkret planoppgave. Det er viktig å avklare både forventninger og rammer når det vurderes hvordan medvirkningen kan gjennomføres. Medvirkningsopplegget må avklare hvilke spørsmål og aktiviteter som er relevante i de ulike fasene av planprosessen slik at innspill bidrar til både bedre beslutningsgrunnlag og løsninger. Opplegget bør beskrives i en medvirkningsplan.
Deltakere i medvirkningsprosesser bruker av sin tid og erfaring og må behandles godt. Det er viktig at de som medvirker takkes i etterkant og blir holdt orienterte om hvordan innspillene er brukt og hva som er resultatet av planprosessen. Alle innspill må dokumenteres og vurderes. Det anbefales at innspill i medvirkningsprosessen håndteres på samme måte som høringsinnspill, dvs. at de refereres i skriftlig dokumentasjon og kommenteres fra forslagsstiller og kommunen. Hvordan de er tatt hensyn til bør dokumenteres. Dersom forslag ikke tas hensyn til eller ikke er relevante i saken, bør det forklares hvorfor. Dokumentasjonen av innspillene bør følge saken på samme måte som høringsuttalelser.
Det er et krav i plan- og bygningsloven om medvirkning i alle planprosesser (§ 5-1, 1. ledd). Som et minimum skal det orienteres om at planleggingen starter, og hva den dreier seg om. Det skal arrangeres en høring hvor berørte og interessenter kan gi skriftlige innspill, og det skal informeres når planen er vedtatt.
Loven krever at det skal legges til rette for aktiv medvirkning fra barn og unge, dvs. at medvirkningen skal skje i form av samarbeid eller dialog. Også andre grupper som vanskelig kan delta på normal måte har krav på tilrettelegging. Det kan være mennesker med funksjonshemminger, med språkutfordringer eller som på annen måte er forhindret fra å medvirke. Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å se til at medvirkning skjer i planprosessene (§ 5-1, 2. ledd) og må derfor sørge for å ha «bestillerkompetanse» internt, men alle som driver planlegging har et ansvar for å legge til rette for medvirkning.
Planlegging etter plan- og bygningsloven har som overordnet mål å skape en bærekraftig utvikling (§ 1-1). Medvirkning er et av virkemidlene i dette arbeidet, jfr. FNs bærekraftsmål nr. 17: «Samarbeid for å nå målene». For å lykkes med bærekraftsmålene trengs det nye og sterke partnerskap. Myndigheter, næringslivet og sivilsamfunnet må samarbeide for å oppnå bærekraftig utvikling. Bærekraftsmålene skal fungere som en felles, global retning og prioritert innsats de neste 15 årene. Samarbeid og medvirkning skal styrke gjennomføringsmidlene og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling.
Universell utforming er en god strategi for utvikling av et mer inkluderende samfunn. Omgivelsene kan stille store krav til mobilitet, oppfatning, orienteringsevne, syn, hørsel, leseferdigheter og kompetanse på ulike områder. Derfor må vi komme frem til løsninger og utforminger i samfunnet som alle kan bruke.
Målet med universell utforming er å oppnå tilgjengelighet som ivaretar mennesker som likeverdige. I tillegg er universell utforming et viktig virkemiddel for å oppnå likestilling – det vil si at alle mennesker skal stilles likt når det gjelder muligheter. For noen mennesker er universelt utformede løsninger helt avgjørende for å kunne delta i samfunnet, og universell utforming er en del av den sosiale bærekraften.
Plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet for lokal stedsutvikling og boligpolitikk i kommunene. Gjennom planene utarbeidet med hjemmel i loven, legger kommunene grunnlaget for utviklingen av nærområder, infrastruktur, boliger og andre typer bygg. I 2009 ble universell utforming nedfelt i formålsparagrafen i plan- og bygningsloven, og det fremgår av pbl § 1-1 at prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak.
Planleggingen av byer og tettsteder gjennom plan- og bygningsloven, handler om å skape fysiske miljøer med høy kvalitet og å legge til rette for et inkluderende samfunn. Kommunene er helt sentrale i arbeidet med å omsette nasjonale målsetninger om universell utforming ut i planleggingen. Avhengig av kommunens involvering og eventuelle eierinteresser, kan kommunen pålegge ulike krav til universell utforming og tilgjengelighet i nybygging og utbygging.
For å ivareta hensynet til universell utforming er det helt avgjørende å få til god medvirkning i planleggingen. For å få til gode universelle løsninger er det viktig at man har aktiv medvirkning med involvering av ulike grupper i samfunnet. Det er viktig at ulike behov blir synliggjort tidlig i prosessen for å finne frem til de gode universelle utformede løsningene. Det er derfor viktig å sikre god representasjon i medvirkningsprosesser, slik at ulike behov og mangfold blir ivaretatt i planleggingen.
I en planprosess vil det også være behov for kontakt på tvers av kommunale etater og med andre offentlige myndigheter, som fylkeskommunen, fylkesmannen, Statens vegvesen m.fl. Disse har både en plikt og en rett til å delta i planprosessene (§ 3-2). Plan- og bygningsloven har egne regler for hvordan slik samordning skal skje. Dette dekkes ikke av denne veilederen.
